”Når to trykklette pronomener i 3. person blir stående ved siden av hverandre, forandres dativformene le og les til se.”
Et av prosjektene her nede er å lære meg spansk, men det går irriterende treigt. Nå har jeg vært her nede i tre uker, og jeg føler jeg stotrer omtrent like mye som da jeg kom. Det er mulig dette skyldes at samtaleformen har gått mer over til å fortelle om for- enn nåtida. For det vanskeligste med spansk er utvilsomt verbene, spesielt i fortid. Skal man for eksempel si ”jeg var”, har man fire forskjellige muligheter. To kommer av at spanjolene har to ord for verbet ”å være”, og ytterligere to kommer av at man har to former for verbtiden preteritum, der vi har en. Skal man si ”jeg/du/han/hun/det/vi/dere/de/dem var”, øker valgmulighetene til 22, og omtrent alle alternativ er selvfølgelig under kategorien sterke verb. Mens vi i Norge har omtrent fem verbtider (norsklærere; korriger meg hvis jeg tar feil), har spanjolene elleve, selvsagt med en god porsjon sterke verb i de fleste kategorier. Da er det ikke litt rart det blir litt stotring når jeg skal si noe så banalt som” jeg var ute, men dro tidlig hjem”.
Ellers leser jeg aviser og hører på spansk radio dagen lang, i håp om at mine motvillige trommehinner vil svinge i spansk frekvens innen jeg forlater denne halvøya.
(Jeg har egentlig vært her i to mnd. nå, men skrev denne for en stund siden, derfor den misvisende tidsanvisninga i teksten. Forøvrig har jeg nå gått fra å lese aviser fra returpapirdunker, ettersom jeg uansett brukte over en uke pr. avis, til å kjøpe ferske aviser, ettersom jeg vil henge med i tida. Det tar jeg som et positivt tegn)
