Møbeldagen

Noe av det som er kjipere med å bo i spania fremfor Norge er den store konkurransen om søppelet, sett fra en person hvis favorittaktivitet er å gå på skattejakt i kontainere. På den andre siden varmer det hjertet til en miljøaktivist, at det er svært lite brukbare ting som havner på dynga her i Spania. Det skyldes hovedsakelig to ting; den ene er "dia dels trastos" eller møbeldagen. Hver bydel har en fast kveld i uka hvor man setter møbler og ting man ikke lenger vil ha utenfor døra si. Fram til midnatt kan den som vil plukke opp det de måtte ønske, før en søppelbil kommer og henter opp restene. Et flott system som gjør at det meste av brukbare ting lever helt til døden, og ikke moten, tar dem av dage.

Den andre og kanskje viktigste grunnen til byens velfungerende gjenbrukssystem, er fattigdom og arbeidsløshet. Et vanlig syn i Barcelona er folk med handlevogn som reker gatelangs etter skrotmetall, noe dem kanskje kan tjene nok til å holde seg selv gående med havregryn. Et annet vanlig skue er en lastebil som kjører gatelangs og som stopper ved alle returpapirdunker. Ved hvert stopp hopper det en mann ut fra bilen og ned i dunken, kaster alle pappesker han finner til lasteplanet og hopper etter. Opphavet til dette fenomenet antar jeg skyldes at man får betalt for å levere inn en viss type papp, og spesielt godt betalt er pappeskepapp. For ordens skyld; dette er ikke en del av Barcelona bydrift.

Det er bra med et velfungerende resirkuleringssystem, men når folk har som jobb å reke gatelangs etter skrotmetall og papp uten å være ansatt av kommunen, er det noe som ikke stemmer.

Virkemidler ved demonstrasjon

Det finnes mange måter å demonstrere på. Det lærer man av å bo i Spania, spesielt når man bor ved plazaen som rommer både regjeringsbygget i Katalonia og rådhuset i Barcelona. De fleste demonstrasjonene går ut på å lage så mye bråk som mulig. Bråket starter gjerne hel (et eller annet) og slutter presis hel (et eller annet). Det er mulig strategien går ut på å lage så mye bråk for et møte som holdes i regjeringsbygget, at de som holder møtet av en eller annen grunn vil skifte mening og sympatisere med de bråkendes mening. Det er nok det denne tromme- og fløytedemonstrasjonen gikk ut på (beklager at jeg ikke evner å snu videoen 90 grader mot høyre)

En annen strategi kan være å gi beng i alt som heter organisering og massedemonstrasjon, og gripe saken i egne hender, bokstavelig talt. Det er hvertfall det denne gamle damen har gjort. Foran regjeringsbygget, omtrent midt i videoen, kan hun observeres mutters alene på plassen, men med en ropert i hånda og med et engasjement som overgår selv den ivrigste bompengemotstander. Akkurat hva hun egentlig vil vet jeg ikke, men hun vender stadig tilbake så det har tydeligvis ikke ordnet seg enda.

For min del har jeg mer sympati med damen enn med trommegjengen, uten at jeg helt vet hva noen av dem står for.