Væskeproduksjon

De første ukene i Barcelona handlet stort sett om å finne noe å fylle hverdagene med. Av mange ting jeg har lært meg i livet så er det å kjøre på symaskin en av dem, noe man kan komme langt med uansett hvor man er i verden. Det forutsetter selvsagt at man har en symaskin.

Etter litt spankulering i Barcelona støtte jeg borti en av mange kreative butikker her nede. Til forskjell fra de andre het denne ”Oslo”, noe som pirret nysgjerrigheten. I denne butikken jobber det fire jenter som lager og selger rare ting, og som viste seg å være veldig hyggelige. For her kan jeg både låne symaskin og selge symaskinprodukter i butikken. Av flere ting jeg kan lage, er nok vesker der jeg kan finne størst forskjell i salgspris og innsats, så da blir det vesker.

Jeg er i gang med væskeproduksjon og kan vel si med en gang at dette ikke er noe jeg kommer til å bli rik av, men gøy er det, enn så lenge.

Å male kunstgalleri

Chris er en heldig fyr. Han møtte på meg på en av mine første dager her i Barcelona da jeg hadde lite å ta meg til og sulten på oppgaver. Chris har tatt over et kunstgalleri og ville pusse opp galleriet sitt. Jeg tilbød mine malerferdigheter, og slik ble det til at jeg brukte tre-fire dager på å skrape og male romerske vegger. Ja det stemmer, veggene i dette galleriet ble bygget av romerne for omtrent 2000 år siden (riktignok dekket med et par lag mørtel fra nyere tid). Veggene fulgte med da vi skrapa bort gammel maling, så løsninga ble å klæsje på masse maling utenpå den gamle, for å holde veggene på plass. Tror det er det man kaller ”en spansk en” i Norge.

Oppussinga er nå ferdig, og vi får se hva fremtiden min innen gallerivirksomhet bringer. Det dukker stadig opp nye gallerioppgaver, og i tillegg viser det seg at galleriet er som et vannhull for søte jenter, noe som selvsagt øker motivasjonen barcelonsk gallerivirksomhet.

Å bo i Barcelona

Jeg bor i Barcelona. Midt i Barcelona. Leiligheten min omkranser plaza st. Jaume, sammen med huset til den Catalonske regjeringen og det barcelonske rådhuset. Plazaen er en hub (artig ord..) for turister, fulle turister og demonstrerende spanjoler. Det er visst mye å demonstrere for her i Spania. Omtrent annenhver dag har vi en demonstrasjon i stua, for vinduene og dørene fra Francos storhetstid holder den værste trekken ute, men det er også alt. Å sitte i stua med ørepropper innerst og hodetelefoner ytterst har blitt en vane, og sympatien for de demonstrerendes sak holder seg på et lavmål, spesielt når de bruker fløyte og ropert for å fremme saken.

Men ellers smiler livet i en ellers sjarmerende leilighet. Jeg bor med baskerene Ibai og Leire som snakker flytende spansk (eller castillansk som det heter i Catalonia) og dårlig engelsk, og gjør sitt beste for stille inn trommehinnene mine til spansk. Jeg gjør mitt for å stramme stemmebåndet til den samme frekvensen. De baskiske filmstudentene er artige folk, men har litt for mange venner i feil ende av 20-årene. Heldigvis er det lett å bli kjent med nye folk i denne byen, som sikkert ligger i europatoppen når det gjelder gjennomtrekk av folk. Nye folk i ny bo er ofte åpne og kontaktsøkende, men får du en ny venn er sannsynligheten stor for at han eller hun snart flytter.

Når jeg nå korrekturleser dette innlegget merker jeg at det blir litt brått å avslutte den her. Er det ikke mer å fortelle under overskriften ”bo i Barcelona”? Jo det er det selvsagt, men dette er en blogg, som baserer seg på korte innlegg, og dette er allerede altfor langt. Dessuten handler jo hele bloggen om det å bo i Barcelona.