Møbeldagen

Noe av det som er kjipere med å bo i spania fremfor Norge er den store konkurransen om søppelet, sett fra en person hvis favorittaktivitet er å gå på skattejakt i kontainere. På den andre siden varmer det hjertet til en miljøaktivist, at det er svært lite brukbare ting som havner på dynga her i Spania. Det skyldes hovedsakelig to ting; den ene er "dia dels trastos" eller møbeldagen. Hver bydel har en fast kveld i uka hvor man setter møbler og ting man ikke lenger vil ha utenfor døra si. Fram til midnatt kan den som vil plukke opp det de måtte ønske, før en søppelbil kommer og henter opp restene. Et flott system som gjør at det meste av brukbare ting lever helt til døden, og ikke moten, tar dem av dage.

Den andre og kanskje viktigste grunnen til byens velfungerende gjenbrukssystem, er fattigdom og arbeidsløshet. Et vanlig syn i Barcelona er folk med handlevogn som reker gatelangs etter skrotmetall, noe dem kanskje kan tjene nok til å holde seg selv gående med havregryn. Et annet vanlig skue er en lastebil som kjører gatelangs og som stopper ved alle returpapirdunker. Ved hvert stopp hopper det en mann ut fra bilen og ned i dunken, kaster alle pappesker han finner til lasteplanet og hopper etter. Opphavet til dette fenomenet antar jeg skyldes at man får betalt for å levere inn en viss type papp, og spesielt godt betalt er pappeskepapp. For ordens skyld; dette er ikke en del av Barcelona bydrift.

Det er bra med et velfungerende resirkuleringssystem, men når folk har som jobb å reke gatelangs etter skrotmetall og papp uten å være ansatt av kommunen, er det noe som ikke stemmer.

Virkemidler ved demonstrasjon

Det finnes mange måter å demonstrere på. Det lærer man av å bo i Spania, spesielt når man bor ved plazaen som rommer både regjeringsbygget i Katalonia og rådhuset i Barcelona. De fleste demonstrasjonene går ut på å lage så mye bråk som mulig. Bråket starter gjerne hel (et eller annet) og slutter presis hel (et eller annet). Det er mulig strategien går ut på å lage så mye bråk for et møte som holdes i regjeringsbygget, at de som holder møtet av en eller annen grunn vil skifte mening og sympatisere med de bråkendes mening. Det er nok det denne tromme- og fløytedemonstrasjonen gikk ut på (beklager at jeg ikke evner å snu videoen 90 grader mot høyre)

En annen strategi kan være å gi beng i alt som heter organisering og massedemonstrasjon, og gripe saken i egne hender, bokstavelig talt. Det er hvertfall det denne gamle damen har gjort. Foran regjeringsbygget, omtrent midt i videoen, kan hun observeres mutters alene på plassen, men med en ropert i hånda og med et engasjement som overgår selv den ivrigste bompengemotstander. Akkurat hva hun egentlig vil vet jeg ikke, men hun vender stadig tilbake så det har tydeligvis ikke ordnet seg enda.

For min del har jeg mer sympati med damen enn med trommegjengen, uten at jeg helt vet hva noen av dem står for.

Bilbesvær

Av de tingene jeg misliker med barcelona kommer en forholdsvis innholdsrik bilpark høyt opp på lista. På mine daglige sykkelturer, hvor jeg bruker det godt utbygde bysykkelsystemet i byen, prøver jeg å smile og sykle lett avgårde, men aggresive bilister og motorsyklister med høyt rusebehov ødelegger mye av idyllen. Tør du virkelig sykle i barcelona? er det mange folk her som spør meg. Ja, det gjør jeg, og jeg gjør det også litt på trass, spesielt når jeg vet grunnen til at gatene renner over av biler.

I dag satt jeg på med en jente som kjørte bil fra et sted i sentrum til et annet. Hvorfor tar du ikke metro? spurte jeg, vel vitende om at hun ville brukt kortere tid med metro enn bil. Svaret er at hun hater kollektivtrafikk, og mer var det ikke å si om det. En annen fyr jeg møtte på her om dagen hadde brukt to timer på å kjøre inn til sentrum fra der han bodde. Hvis han hadde tatt tog og metro ville han brukt tjue (minutter). Grunnen til at han kjørte bil? Han måtte bytte tog/metro to ganger, og det ble for mye.

Det koker ned til hvem man skal ta mest hensyn til. Skal man ta hensyn til folk som misliker å kjøre i samme farkost som ukjente mennesker, eller som ikke orker å bytte kollektivtrafikk mer enn en gang per reise? Eller skal man ta mest hensyn til forurensing, støy, en by hvor verdifult areal fylles opp av biler og eller antall drepte trafikanter? De fleste mener vel egentlig at man skal ta mest hensyn til det siste, men vaner er vonde å vende. Det er det borgemesteren i Sevilla visste, så på sin siste borgermesterperiode da han uansett ikke kunne bli gjenvalgt, stengte han like godt sentrum for biler, samtidig som han bygde ut kollektivtrafikken og bysykkelsystemet. Protestene lot selvfølgelig ikke vente på seg, før folk innså hvor trivelig det ble til slutt uten biler i sentrum. Nå er både folk og handelsstanden fornøyde, og ordføreren så populær at han sannsynligvis hadde blitt gjenvalgt.

Nå for tida tenker vi med grøss og gru på tida da man fyrte med kull og rennesteinene fungerte som transportårer for menneskeavfall i byene. Om 50 år (eller kanskje før) kommer folk til å riste på hodet av at folk tillot bråkete, forurensende biler i bysentrum fordi folk ikke gadd å sykle eller ta metro.

Å lære seg spansk

”Når to trykklette pronomener i 3. person blir stående ved siden av hverandre, forandres dativformene le og les til se.”

Et av prosjektene her nede er å lære meg spansk, men det går irriterende treigt. Nå har jeg vært her nede i tre uker, og jeg føler jeg stotrer omtrent like mye som da jeg kom. Det er mulig dette skyldes at samtaleformen har gått mer over til å fortelle om for- enn nåtida. For det vanskeligste med spansk er utvilsomt verbene, spesielt i fortid. Skal man for eksempel si ”jeg var”, har man fire forskjellige muligheter. To kommer av at spanjolene har to ord for verbet ”å være”, og ytterligere to kommer av at man har to former for verbtiden preteritum, der vi har en. Skal man si ”jeg/du/han/hun/det/vi/dere/de/dem var”, øker valgmulighetene til 22, og omtrent alle alternativ er selvfølgelig under kategorien sterke verb. Mens vi i Norge har omtrent fem verbtider (norsklærere; korriger meg hvis jeg tar feil), har spanjolene elleve, selvsagt med en god porsjon sterke verb i de fleste kategorier. Da er det ikke litt rart det blir litt stotring når jeg skal si noe så banalt som” jeg var ute, men dro tidlig hjem”.

Ellers leser jeg aviser og hører på spansk radio dagen lang, i håp om at mine motvillige trommehinner vil svinge i spansk frekvens innen jeg forlater denne halvøya.

(Jeg har egentlig vært her i to mnd. nå, men skrev denne for en stund siden, derfor den misvisende tidsanvisninga i teksten. Forøvrig har jeg nå gått fra å lese aviser fra returpapirdunker, ettersom jeg uansett brukte over en uke pr. avis, til å kjøpe ferske aviser, ettersom jeg vil henge med i tida. Det tar jeg som et positivt tegn)

Væskeproduksjon

De første ukene i Barcelona handlet stort sett om å finne noe å fylle hverdagene med. Av mange ting jeg har lært meg i livet så er det å kjøre på symaskin en av dem, noe man kan komme langt med uansett hvor man er i verden. Det forutsetter selvsagt at man har en symaskin.

Etter litt spankulering i Barcelona støtte jeg borti en av mange kreative butikker her nede. Til forskjell fra de andre het denne ”Oslo”, noe som pirret nysgjerrigheten. I denne butikken jobber det fire jenter som lager og selger rare ting, og som viste seg å være veldig hyggelige. For her kan jeg både låne symaskin og selge symaskinprodukter i butikken. Av flere ting jeg kan lage, er nok vesker der jeg kan finne størst forskjell i salgspris og innsats, så da blir det vesker.

Jeg er i gang med væskeproduksjon og kan vel si med en gang at dette ikke er noe jeg kommer til å bli rik av, men gøy er det, enn så lenge.

Å male kunstgalleri

Chris er en heldig fyr. Han møtte på meg på en av mine første dager her i Barcelona da jeg hadde lite å ta meg til og sulten på oppgaver. Chris har tatt over et kunstgalleri og ville pusse opp galleriet sitt. Jeg tilbød mine malerferdigheter, og slik ble det til at jeg brukte tre-fire dager på å skrape og male romerske vegger. Ja det stemmer, veggene i dette galleriet ble bygget av romerne for omtrent 2000 år siden (riktignok dekket med et par lag mørtel fra nyere tid). Veggene fulgte med da vi skrapa bort gammel maling, så løsninga ble å klæsje på masse maling utenpå den gamle, for å holde veggene på plass. Tror det er det man kaller ”en spansk en” i Norge.

Oppussinga er nå ferdig, og vi får se hva fremtiden min innen gallerivirksomhet bringer. Det dukker stadig opp nye gallerioppgaver, og i tillegg viser det seg at galleriet er som et vannhull for søte jenter, noe som selvsagt øker motivasjonen barcelonsk gallerivirksomhet.

Å bo i Barcelona

Jeg bor i Barcelona. Midt i Barcelona. Leiligheten min omkranser plaza st. Jaume, sammen med huset til den Catalonske regjeringen og det barcelonske rådhuset. Plazaen er en hub (artig ord..) for turister, fulle turister og demonstrerende spanjoler. Det er visst mye å demonstrere for her i Spania. Omtrent annenhver dag har vi en demonstrasjon i stua, for vinduene og dørene fra Francos storhetstid holder den værste trekken ute, men det er også alt. Å sitte i stua med ørepropper innerst og hodetelefoner ytterst har blitt en vane, og sympatien for de demonstrerendes sak holder seg på et lavmål, spesielt når de bruker fløyte og ropert for å fremme saken.

Men ellers smiler livet i en ellers sjarmerende leilighet. Jeg bor med baskerene Ibai og Leire som snakker flytende spansk (eller castillansk som det heter i Catalonia) og dårlig engelsk, og gjør sitt beste for stille inn trommehinnene mine til spansk. Jeg gjør mitt for å stramme stemmebåndet til den samme frekvensen. De baskiske filmstudentene er artige folk, men har litt for mange venner i feil ende av 20-årene. Heldigvis er det lett å bli kjent med nye folk i denne byen, som sikkert ligger i europatoppen når det gjelder gjennomtrekk av folk. Nye folk i ny bo er ofte åpne og kontaktsøkende, men får du en ny venn er sannsynligheten stor for at han eller hun snart flytter.

Når jeg nå korrekturleser dette innlegget merker jeg at det blir litt brått å avslutte den her. Er det ikke mer å fortelle under overskriften ”bo i Barcelona”? Jo det er det selvsagt, men dette er en blogg, som baserer seg på korte innlegg, og dette er allerede altfor langt. Dessuten handler jo hele bloggen om det å bo i Barcelona.